Du må komme deg til buss-stasjonen i Marbella før åtte om morran for 07.50 går første buss til Coin som stopper i Monda, og det er dit du skal. Men før det rekker dere en raus kaffe con leche i en bråkete bar med bare barske mannfolk.
Sola stiger mens bussen krabber oppover åssida, den svinger innom Ojen og fortsetter så oppover, oppover og litt ned til Monda, der karen i den lokale baren på torget mekker to solide bocadilloer med ost, skinke og tomat - pluss vann, og da er det bare å legge i vei. Gjennom smale gater, forbi skolen, ut av byen, gjennom grønnsakshager, mandeltrær, bråkete høner og bjeffende hunder. Snart er dere på en krøttersti som slynger seg klokt gjennom landskapet, den gamle veien til Istan. Snart er dere i pinjelunder, snart forbi store steinbrudd, dere går feil, men gir blanke: spiser nydelige bocadillos i en olivenlund. Fulle av nye krefter finner dere den rette vei, og snart begynner den å stige, veldig opp går det, så veldig opp at din vandrekamerat blir skikkelig irritert. ("Tosken stigning!") Men gjeita er ikke den som gir seg, til topps kommer dere, og utsikten er formidabel: jippy, der nede er Ojen, der er Marbella, og der borte er Elviria også gitt! Og er det ikke Afrika dere skuer der i den fjerne dis?
Og så bærer det utfor, veldig utfor, låra merker det og protesterer på sitt vis, de skjelver. Kaktuser og johannesbrød-trær. Men snart er dere under hovedveien, og snart rusler dere gjennom en korkskog og de herlige røde og hvite strekene til Gran Senda de Malaga (tenk Turistforeningens T) viser trøstig vei, snart er dere midt i Ojens grønnsakshager, og et par landarbeidere hilser og informerer om at i Ojen finnes det øl.
Og er du heldig (det er jeg) så har du en følgesvenn som har booka et skyggefullt rom på et sjarmerende hotel i sentrum, nemlig La posada del Angel. Der får føtter og sekk og skrittteller en påkrevd hvil. Sistnevnte påstår at dere har gått 30 282 skritt idag, det tror jeg på. Den spanske reiseruta mente det tok 4 t å gå denne turen. Vel, vi brukte gode fem og somla ikke. Traff vi noen på vår vei? Nadie.
Dagen etter smaker den elegante frokosten ypperlig, men dere vil bare avsted. Først innom bakern for å få fersksmurte matpakker og vann, så ned gjennom Ojens bratte smug, granateplehager og sitrontrær, mandariner og avocado, over bekken, forbi den katolske gravlunden og så slakt oppover på betongstøpt vei. Siden blir det grusvei omkranset av eucalyptustrær som gir skygge, sola stiger, varmer intenst.
Dere passerer en bonde som steller sine tomatplanter nede i den frodige slukten, noen snakksalige karer har søkt ly i skyggen av et halvferdig bygg, liten dame lufter seks hunder, tykk mann kjører atv for første gang, og når dere når toppen så ligger med ett Middelhavet der i all sin velde og bredde. Der, akkurat der må dere ha pause med mat og vann, stadig vann.
Nå går dere for det meste nedover, såvidt innom ytterkanten av La Mairena, der fem engelske vandrere har pause under et korktre, de vil snakke, de vil vite om ruta til Ojen og den slags kan jo dere svare på nå. Så ned mot havet, ned på den gamle logisk svingende veien, drikke vann, ikke snuble, drikke mere vann, snart tomt nå. Små gresshopper virrer over veien, en nøtteskrike letter, elva er tørrlagt. Dere bunkrer ekstra vann på golfklubben.
Hjemme, etter 28.433 skritt på 5 timers vandring, er svømmebassenget det selvsagte mål, noe også medvandrer Geddy er helt enig i.
*
Og dagen derpå tenker du at for dem som befinner seg et eller annet sted på Solkysten, og som har lyst en type aktivitet, så er disse vandringsrutene til Gran Senda de Malaga, virkelig noe å anbefale. Hvilket herved er gjort.