Arkiv

Det var på min tilårskomne Nokia 3210, på en sprakete telefonlinje til den sørligste spissen av Spania, at jeg for et par uker siden ble oppringt av Riksmålsforbundet. En Per Qvale var på tråden, han presenterte seg som leder av forbundets jury og sa at da skjønte jeg nok hva det dreide seg om. Jeg sa som sant var at det gjorde jeg ikke, hvorpå han sa at jeg var tildelt Riksmålsprisen 2021 for «Bjørg Viks vei». Min første tanke var «Jøss!» eller kanskje «Dægern døtte!» som vi gjerne sier i Porsgrunn når vi skal ta i.

Vigdis Hjorth:

Det har vært en sann svir å lese denne biografien om din mor og min gode kollega Bjørg Vik!

Tidlig står det at hun sier til deg: Lov meg at du ikke skriver om meg før jeg er død. Betyr det at det lå i kortene at du skulle skrive om henne? 

Og hvis det var sånn, tror du hun fryktet det eller gledet seg?

Lars Vik:

Jeg har altså skrivd en biografi om Bjørg (selv ville hun sikkert ha foretrukket ordet skrevet). Det har vært en sentrifugal opplevelse. For det meste har jeg holdt meg til teaterstøkker («Stykker, Lars»), - så da jeg fikk forespørselen fra Anders Heger på Cappelen Damm om jeg kunne tenke meg å skrive biografien om Bjørg, så ble jeg både fælen og smigra. Jeg tok betenkningstid, men hadde vel egentlig – i løpet av sekunder - bestemt meg for å si ja, eller i hvert fall si ja til å prøve. Og det har jeg gjort. Prøvd og prøvd. Skrivd og skrevet. Drømt og fundert.