AURLANDSDALEN
Og det var jo ikke regn da dere stod opp, tvert imot. Og frokosten smakte i dag og. Matpakke, smøring av støvler, pakke sekk, gjøre seg gjeldfri, avsted.
Dagens vandring, fra Aurdalen til Vassbygdi, er i underkant av 20 km og byr på en høydeforskjell på 770 m, men som sogningen sier «Jaggu må ein gå mykje opp for å gå 1600 m ned.» (hun regner fra Sankt Pål), turen nedover langs Aurlandselvi er særs spektakulær, noen steder er stien meisla eller sprengt inn i fjellsida, dette er ikke en tur for folk med høydeskrekk eller balanseproblemer. På venstresida går det stupbratt rakt ned i elva, på høyresida har de bolta fast en vaier i fjellsida du kan klamre deg i. Men flott er det. Og du sjokkeres av tanken på at dette faktisk var eneste farbare vei for de som skulle inn til gardene og setrene øverst i dalen.
Elva bruser. Snart begynner det å regne, og da er det ikke tilrådelig å gå den øvre ruta, Bjørnstigen. «Godt regn vet selv når det skal regne.» Men en liten avstikker ut til Vetle Helvete unner vi oss. Da skjer det. Etterpå skjønner du ikke helt hva som skjedde, men på vei ned en bratt skrent hekter du i noe der nede. Du tipper over, flakser, faller. Og skrenten er ikke SÅ liten. Enten har du flaks eller så er du heldig, på et eller annet vis får du vridd deg i lufta og lander rullende på ryggsekken. Kroppen sjekkes: en øm overarm, en smadra klokkereim, rift i bukse, rift i rompa. Alt i alt: griseflaks. Dere vandrer videre. Elva buldrer.
Når dere har fått vite at Aurlandsutbygginga består i temming av 31 fjellvann, 11 dammer og bekkeutløp og omfatter 120 km tunneler i fjellet (som innvendig er som en sveitserost), så er det overraskende lite å se til inngrepene her løypa går. Tydeligste sporet var et digert elvenedløp som var tørrlagt og lagt øde, et trist syn, men til å leve med.
Sogningen er så begeistret for skiltene som ved hver kilometer viser hvor langt hun har gått, at de etterhvert får slengkyss. Ja, det nittende km skiltet blir jammen kyssa på.
Dette er en spektakulær rute, ikke rart folk fra hele verden kommer hit for å oppleve den. (men kanskje ikke i sandaler og paraply som to tyskere dere møtte på vei opp i dag). Den er trygg og sikra (men en blir advart om å tenke seg nøye om hvor en raster, steinras går stadig), overraskende kupert, vill, frodig natur, nærmest tropisk vegetasjon innimellom. Markblomster jeg ikke aner navnet på, syrlige villbringebær, bregner og vidjekratt.
På fjellgarden Sinjarheim har det bodd folk fra Svartedauen til 1922, der var villreinjakta like viktig som gardsdrifta. Og bratt var det. Ungene fikk et tau bundet rundt livet når de ble sluppet ut på tunet. Her har altså folk levd og slitt, bokstavelig talt klort seg fast.
Og nå går vi her, på tur, frivillige fjellturister, går og går mens elva buldrer og fossen fra Veverdalselvi brøler. På tampen vier dalen seg ut, elva roer seg, du og. For der framme ligger det lille Servicebygget i Vassbygdi og da er dagens vandredont over.
Det vil si: først skal dere, sammen med nye vandrevenner, stues sammen i en maxitaxi som tar en våt og svett og nøgd flokk til Flåm. Der må cruiseskipet beskues, Ægirølet testes, Flåmsbanen inntas. Og da bærer det til fjells igjen, sammen med et SVÆRT internasjonalt reisefølge, Huldra dukka opp i en foss, og Bergensbanen kom til Myrdal og vi kom derfor kjekt til Finse. Også der har DNT en hytte, nok et sted uten en eneste bil, også der er vi velkomne. Makaløst!